Det finnes dem som kunne kalles «kaosforhandlere». Dette er folk som ønsker at omgivelsene skal se ytterst foruroligende ut. Dette er folk som oppnår en slags fordel, føler de, hvis de får omgivelsene til å virke mer truende. 

Et åpenbart eksempel på dette finner vi i avisene. Det finnes ingen gode nyhetshistorier. Journalistene skyver omgivelsene inn i folks ansikter og sier: «Se! Det er farlig. Se! Det er overveldende. Se! Det er truende.» Ikke bare rapporterer de de mest truende nyhetene, men gjør dem i tillegg sensasjonelle og verre enn det de er. Hva mer trenger du som et bevis på deres hensikter? Dette er kaosforhandleren. Han betales i den grad han kan gjøre omgivelsene truende. Å lengte etter gode nyheter er dumdristig i et samfunn hvor kaosforhandlerne regjerer. 

Kaosforhandlerne har en masse av sine soldater blant folk med særinteresser. 

Og tro ikke at det er tilfeldig at det nåværende rettssystemet vil ta en farlig kriminell, kaste ham i fengsel, gjøre ham mer antisosial og enda farligere, og så slippe ham løs på samfunnet. Jo mer kriminalitet, jo mer politi behøves det. 

Denne typen ideer finner man i stor utstrekning i samfunnet. Det gjelder ikke bare nyhetsreporteren eller politikeren. Individer både her og der engasjerer seg også i dette. 

En masse mennesker bruker hele sitt liv på være profesjonelle kaosforhandlere. De plager dem rundt seg til døde. Prosentdelen som gjør dette, kan være så høy som én av fire. For eksempel, en husmor som opererer som kaosforhandler på hjemmebane, tenker følgende om sin ektemann: «Bare jeg kan sørge for at Henrik er bekymret nok, vil han gjøre det jeg ber ham om.» Hun opererer ut fra den ideen at det er nødvendig å spre forvirring og opprørthet. Men sammen med dette følger en bekymring, nemlig: «Jeg lurer på hvorfor Henrik ikke kommer noen vei?» Det er jo innlysende: Hun gjør ham syk. 

Aviser kan ha en deprimerende effekt på en person.

Siden avisene hovedsakelig beskjeftiger seg med dårlige nyheter, gir de et generelt trist bilde av verden.

Man kan dra med seg de dårlige nyhetene og få en negativ og forvridd oppfatning av sine omgivelser, som egentlig kan være ganske rolige.

Sannheten er imidlertid denne: Omgivelsene er aldri så farlige som de gis inntrykk av å være. I stedet er det slik at et enormt antall mennesker og kolossale pengesummer produserer et farlig miljø. I 1960-årene var faktisk en stor del av USAs statsbudsjett øremerket for atomkrig. Men hvis de ikke hadde utviklet denne trusselen, ville det ikke ha vært noen. Pengene som finansierte det forferdelige, var travelt opptatt med å støtte opp under det forferdelige. 

Å skape et fredelig miljø er ikke til fordel for dem som får sine inntekter, sine bevilgninger eller sin publikumsinteresse ut fra hvor mye uro det er. Hun sørger for at han er bekymret og urolig morgen, middag og kveld. 

Hvis nå mannen engasjerer seg i en aktivitet som skaper mer ro i miljøet, vil det komme reaksjoner fra hustruen. Hvis han er mindre urolig, er han mindre under hennes kontroll. Hun ville naturligvis bekjempe det som gjorde ektemannen mer avbalansert. 

Uro og kaos faller imidlertid sammen stilt overfor sannheten. Det er løgner som gjør at universet kontinuerlig er i en tilstand av uro. Det å innføre sannhet i et samfunn ville skape et roligere samfunn med mindre uro, og dermed mindre som kaosforhandlerne kunne svindle til seg fra samfunnet.